KONTRAKTSRETT
Kontraktsretten bygger som avtaleretten på prinsippet om at kontrakter skal holdes (pacta sunt servanda) I Norske Love av 15. april 1687 art. 5-1-2 er prinsippet gjort til norsk lov med følgende ordlyd:
”Alle Contracter som frivilligen giøris af dennem, der ere Myndige, og komne til deris Lavalder, være sig Kiøb, Sal, Gave, Mageskifte, Pant, Laan, Leje, Forpligter, Forløfter og andet ved hvad Navn det nævnis kand, som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere”.
Mens kontraktsrett er reglene om kontraktsparters rettigheter og plikter innenfor inngåtte kontrakter, omfatter avtaleretten reglene om hvordan avtaler gyldig blir juridisk bindende (herunder inngåelse ved fullmakt), reglene om ugyldige avtaler (svik, tvang, åpenbar urimelighet), avtalesensur (justering av avtaler etter rimelighetsbetraktninger, eller innskrenkende og utvidende fortolkning) og vanlig tolking av avtaler (hvordan skal kontrakten forstås).
Samtidig vil generelle kontraktsrettslige regler gå inn og supplere (utfylle) avtalefortolkningen, der avtaler er tause, eller uklare om rettigheter og plikter. Kontraktsretten inneholder generelle plikter og rettigheter som må antas å foreligge, selv om de ikke uttrykkelig er avtalt i den enkelte kontrakt.
Kontakt oss gjerne for en uforpliktende samtale
Telefon: +47 9050 8380
E-post: phg@advokat-gjerstad.no
Kontraktsretten er først og fremst læren om - og i hvilken utstrekning - den enkelte kan binde seg selv, f.eks. til å betale penger, levere en vare, eller yte en tjeneste. Adgangen til binding følger av den private autonomi, som er en ulovfestet regel. Bindingen innebærer at forpliktelsene en part påtar seg, om nødvendig kan håndheves av rettsapparatet. Avtalefriheten er en konsekvens av den private autonomi.
